The Paintings For The Machines

Drømmen startet med at jeg var på en konsert
hvor bandet besto av medlemmer fra flere band.
Folk som Justin Hawkins fra The Darkness,
Corey Taylor fra Slipknot, Shavo Odajian fra
System Of A Down, Little Steven fra
The E Street Band, Travis Barker fra Blink 182,
og en på keyboard som jeg ikke husker.
Etter at den siste sangen ble spilt, gikk
Justin Hawkins bort til mikrofonen og sa det
at dette var den kuleste konserten han noen gang
hadde holdt, pluss at han ba meg om å komme opp
på scenen. Tok meg en evighet, for alle i publikum
så på meg som en stor stjerne, og måtte ta på meg.
Da jeg til slutt kom på scenen, sa Justin til alle i
publikum at de to maleriene som ble delt ut i sted,
nå måtte bli levert tilbake til scenen. Man kunne se
maleriene bli flyttet bortover crowden, men de kom aldri
til scenen. Så sa en robot, som sto i publikum; "Det
er deres feil", og pekte på oss på scenen. Flere titalls tusen
publikummere klatret opp på scenen, for å drepe oss.
Folka i bandet slapp instrumentene sine, Shavo grep meg
i armen, og ropte til meg at jeg skulle løpe.

Så var jeg på et gigantisk romskip, hvor jeg hadde fått i
oppdrag å lete galaksen rundt etter disse to maleriene.
Jeg hoppet inn i et mindre romskip, med plass til to, og
fór i lysfart til Tellus.

Da jeg kom til Tellus (jorden), nærmere bestemt musikk-
linjegangen, hadde jeg blitt forvandlet til en terminator,
og gangen hadde blitt forvandlet til et smug som gikk litt
skrått. Innerste delen av gangen var høyere enn ytterste.
Men det rare er at jeg bare startet i musikklinjesmuget,
jeg kom meg ikke dit på noen måte. Ingen slik terminator-
portal eller noe sånt...
Anyways, der møtte jeg Christer, han sa yo, jeg sa yo,
og jeg begynte å scanne PCn hans. For nå var det ikke maleri
jeg så etter lenger, selv om det var det jeg så etter.
Nå så jeg etter PCer og MACer. Christer tok ingen notis
av at jeg scannet PCn hans, han fant det ikke det minste
rart. Det derimot, gjorde noen fra førsteåret, og prøvde å
trekke PCn vekk fra meg. Det var dumt, for de døde.
Ingen tok noen notis av det heller.

Så gikk Christer og jeg ut av musikklinjesmuget,
og hadde nå kommet til den stadion hvor konserten
hadde vært. Og her snakker vi en stadion i
rumpeldunkVM-stil. Men nå var det jeg og en random
som gikk og pjatta, om det at jeg hadde fått kommet
opp på scenen, om hvor lang tid det tok, maleriene,
publikummet, osv. Så, etter at vi gikk vekk fra de
setene hvor vi hadde sittet og pratet, ble hele stadion
fyllt av barn og ungdommer som hadde vært offer for
krig, vold i hjemmene o.l. drit og hælvett. Stadion
var nå hovedkvarteret til Barnedirektoratet, og de tok
seg ikke særlig pent av barna. Man kunne se vakter
og politimenn som banket de opp og drepte de, kun fordi
barna stirret rart på dem, "stygt" på dem.
Og jeg og en fresh fyr, vi traff på en dude som gikk rundt og dro
på 3 lik som var knyttet fast til tau som igjen var knyttet fast
rundt livet hans. Og bak likene igjen kom det en alligator.
Så Fresh Fyr tok fram Crocodile Dundee-kniven sin og
knasa den gjennom topplokket på alligatoren, før han tok og
kuttet alle tauene og lenkene som var festet til Duden.
Nå hadde alle tauene plutselig blitt festet rundt foten min, alligatoren
levde igjen, jeg hylte og ropte at Fresh Fyr måtte kutte alle
tauene igjen, han sa "nei, tror ikke det...tulla". Så han kuttet alle
tauene og drømmen var ferdig, sånn rett etter at et kamera på
sånn kran hadde vendt seg i en kul vinkel mot oss, og vi sto der
i råbra heropose.

THE END