Og så dette med jenter. Det er to jenter i klassen jeg liker, men som jeg ikke føler noe for. Det er ikke noe magi der, jeg bare føler at det hadde ikke gjort meg noe om en av de sa "hei, Per, skal vi bli sammen?", eller "jeg liker deg". Da hadde jeg vært sånn, okey, kult, let's go. Det er også en jente på Kiwi'n som er ganske søt, og som reduserer IQ'n min til 12 hver gang hun smiler. Hun smelter meg og får meg til å føle meg retardert.
WTF, mate!?
Hva er det som gjør dette? Hvorfor skjer dette? Hva mangler jeg av emosjon for at dette skjer? Mangler jeg i det hele tatt noe av emosjon? Who the fuck knows? Bare psykologen min, og jeg har ingen psykolog, så da er det ingen som vet det...
Går vi tilbake til utdanningen, så vil jeg legge til at jeg har blitt helt bryderiløs. Jeg gir egentlig fullstendig faen i hele greia, jeg bare er der for å ikke være asosial, og for at det skal være en god grunn for meg å beholde de pengene Lanekassen har gitt meg, litt til.
Hvorfor er jeg sånn? Har jeg alltid vært sånn? Har jeg blitt en ny meg selv? Er det bare en fase? Kommer jeg for alltid til å gi faen som dette?
Hadde bare studielivet vært som i Accepted. Da hadde jeg skulle studert digresjon.
For å digrere litt, digresjon må være noe av det kuleste som finnes.
Hvordan en samtale kan gå fra å handle om dårlige behandlede dyr til beste band på kloden til bestefedre som sitter i rullestol og kler seg i tights og har neglelakk på...
Enhver slik samtale mellom mennesker fascinerer meg. Impulsive påminnelser og tanker som kan endre en samtale så drastisk at man kan ende opp med å glemme hva man i det hele tatt begynte å snakke om.
