Onomatopoetikon

Dette er etter min mening, verdens kuleste og mest utviklede ord.
Det er også det mest intellektuelle.
Dette er min mening. Det gjør meg ikke noe å få andres mening,
men ærlig talt så driter jeg i det. Kun konstruktiv kritikk, helst,
dog svært få vet hva dette er. Og selv om det ikke er mulig å gi
konstruktiv kritikk til dette utsagnet om at JEG syns det jeg syns
om ordet, så driter jeg i det også.

Det jeg egentlig vil frem til er dette:

ONOMATOPOETIKON...

Ono betyr liten eng på japansk. Det er kult, men det driter vi i nå.
Mato betyr bjørn på sioux. Også kult, dog, det driter vi også i.

Mitt poetikon* er nok svært så uklart i denne delen av min litteratur"karriere".
Det fins for mye bra lyrikk i verden, og jeg finner en relasjon mellom
meg og for mye av denne overalteksisterende lyrikken.
Om jeg likevel skal nevne en person, så må det nok være
Carolyn Parkhurst. Jeg har bare lest en bok av henne,
"The Dogs Of Babel", men jeg tror også
det er den beste boken jeg har lest. Jeg er luther ear til hvemsomhelst som
kan peke meg i retning av mer av hennes litteratur.

* Ja, jeg vet at hun ikke er en poet, siden hun kanskje (jeg vet ikke)
bare har skrevet tre bøker, og sikkert ikke noen dikt (jeg vet ikke),
og, ja, hun er mest sannsynlig ikke noe ikon (jeg vet ikke),
siden hun ikke er sykt kjent verden over for sin abnormt,
verdensrevolusjonerende skrivemåte (jeg vet ikke).

Men who cares?! Den boken hun har skrevet, og jeg har lest, er dritbra.
Og det er det som teller. Hvem er ditt poetikon?