...livet, det er helt ålreit...

Stillheten senker seg, og jeg kjenner jeg har fått nok.
Noe drar meg i forskjellige retninger hele tida og, noen ganger,
gir en følelse av at alt er i sin skjønneste orden. Å ikke ha noen å dele
livet med er greit, at skolen går til helvete er greit, bulk i bilen er greit,
vondt i hele kroppen er greit, for livet, det er helt ålreit.
Andre ganger gidder jeg nesten ikke røre meg, for jeg vet det blir
bare dritt å stå opp, gå på skole, stryke i enda et fag, ikke ha noen å dele
livet med, bulk i bilen, vondt i hele kroppen.

Jeg savner Ida.

Og selv om jeg har penger nok til å klare meg framover noen måneder,
så er jeg nesten blakk også. Og det suger hvertfall.

Men jeg skal ta meg i skinnet, og ikke klage.
Ikke noe syt, syt, klag, klag, meg, meg, meg.
Bare litt småsutring av og til.

Ellers er jeg sånn:

Sommer og saft lagd av malt, ålreit.
Damer i skjørt overalt, ålreit.
Ray-bans, hurra - rattata
dyre, men det er greit.
Hele verden smiler til meg, livet det er helt ålreit.

Regnvær og knust parabol, ålreit .
Unger med full vannpistol, ålreit.
Russen, hurra - rattata
maser, men det er greit.
Hele verden smiler til meg, livet det er helt ålreit.

Camping i telt som faller ned, ålreit.
Ferie og slapp av diare, ålreit.
Pondus, hurra - rattata
Solbrent, hurra - rattata
Beinbrudd, hurra - rattata
Torden, men det er greit.
Hele verden smiler til meg, livet det er helt ålreit.