Så fikk man et nei.
Det går bra, det er bare litt kjipt å vite at det man har drømt om
ikke kommer til å skje.
Får litt lyst til å sperre meg inne og se The Fountain om og om
og om igjen, uten å bli forstyrret av hva som måtte finne på
å skje utenfor døren.
Giant walls crumbling down to the unseen.
Capture life in every breath.
Feed on ignorance that might have been.
Let me reach in to your death.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar