Kap 3: 11 dager igjen til døden

Skyene hadde aldri flydd forbi så fort før.
Frank sto ved vinduet med armene i kors, og stirret så tomt han kunne.
Hodet prosesserte ingen tanker, og timen hos legen var glemt.
Likevel var det alt han tenkte på. Aldri hadde han forventet dette.
At han skulle være en av de som råtnet opp fra innsiden.
"Faens jævelskap", tenkte han mens han pustet på glasset og tørket
vekk fettmerkene på vinduet med gardinen. Han stirret på skyene igjen.
Bak ham kom Elise opp trappen. "Hva ser du på?" spurte hun.
Frank snudde hodet litt mot høyre. "Ingenting, kjære", svarte han, og
snudde seg mot vinduet igjen, i håp om at skyene snart skulle fortelle
ham at det hele var en drøm. Elise stilte seg bak ham, og holdt om ham.
Hun lente hodet mot skulderen og spurte "Hva tenker du på?".
"Nåh, du vet. Det jeg ikke makter å snakke om. Hva ellers?"
Elise tok hånden hans, kysset den, kysset Frank på pannen, snudde seg
mot trappen og sa, med den nydeligste ro i stemmen "Det går bra. Jeg vet det",
og gikk ned og la seg. Frank fulgte, noe lettere til sinns, av grunner han ikke
helt forsto, men som han konkluderte med måtte være fordi Elise ikke brydde
seg til den grad som han gjorde. Det måtte være noe mer til det, tenkte han,
og slo av lyset. Natten kom ikke til å bli så lang som han først trodde.